JA, jeg ser på Bigbrother og gidder ikke lenger skjemmes over dette!

Er lei av nedlatende kommentarer og blikk fordi jeg faktisk LIKER å se på Bigbrother, jeg storkoser meg med Bigbrother!

Jeg elsker å sitte foran skjermen å se på disse forskjellige menneskene som oppholder seg innelåst i ett hus i Stockholm! Se på dem, gråte med dem, kjenne nesten hat og sympati med vilt fremmede mennesker. Fasinerende å ha mulighet til å studere mennesker uten å bli sett (mannen min kaller meg for kikker’n) hehehe.

Har alltid vært fasinert av mennesker, når jeg har tatt tog eller annet offentlig transportmiddel har jeg så og si alltid havnet slik at jeg har blitt sittende å følge med på andres samtaler eller havnet i samtale med noen selv. Det blir ofte litt pinlig når jeg sitter der med ett stort fårete glis når disse menneskene prater om noe morsomt *rødmer litt ved tanken* men jeg klarer ikke la være.

Eller de gangene som jeg har begynt å snakke med folk jeg ikke kjenner på diverse butikker, bibliotek o.l. Ungene har mange ganger spurt meg, hvem er det? kjenner du han/hun? Nei…… jeg gjør jo ikke det….. eller ingen anelse har ofte vært svaret.  Så etterhvert har ungene blitt vant til det, når den yngste begynte å spørre om jeg kjente vedkommende så kom det tørt fra den eldste…. sikkert ikke, det er bare mamma.

Nå har jeg mulighet til å følge med uten at noen ser mine fårete glis eller tårevåte øyne, utenom gubben som synes dette er fryktelig morsomt da. Han ler godt når jeg går å "kjefter" på den ene eller er kjempeglad eller kjempelei meg fordi noen går ut av huset.  Kan like så godt innrømme at jeg ser på Idol også, nå når jeg er igang, og med samme innlevelse der også.

Og jeg vet at jeg kommer til å savne disse menneskene når de går ut av huset i mai. Kommer til å lure på hvordan det går med dem og om de har det bra.

Men vet også at jeg i løpet av ett halvt eller helt år kommer til å glemme navnene på alle sammen, og livet går videre til evt. neste BB begynner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende