Hvor blir det av skrivegleden hvis vi skal hele tiden måtte tenke på hva folk synes om hvordan vi skriver? Bekymre oss om alle ordene er skrevet riktig? Hvor vi putter komma? Hvor lange setninger vi har og hva vi skriver om?
Husker tilbake til skoleårene hvor jeg skrev en bra stil, læreren sa at den var både innholdsrik og fantasifull…… MEN….jeg hadde for lange setninger, kommaregelen måtte vi gå igjennom, og doble konsonanter….. Hele stilen var full av røde streker.
Etter dette klarte jeg ikke å slippe meg løs når jeg skrev, det ble veldig forknytt og veldig korte stiler. Læreren prøvde å prate med meg for å få tilbake skrivegleden, men den var død. Var for opptatt med å få ting riktig til å bruke fantasien like mye.
Det fine med vgb er at her har alle kunne skrive uansett dysleksi eller mindre bra norsk rettskrivning….. nå kan jeg kjenne sperra mi komme for fullt. Jeg skriver ikke spesiellt bra og jeg har en tendens til å slenge på kommaer der hvor det kan se ut som det trengs…. Og skal nå friheten bli borte? Friheten til å føle at man kan skrive som man selv vil og om hva man vil uten at folk henger seg opp i dette.
La skrivegleden fortsette istedenfor å rakke ned på de som ikke er like flinke. Det er nemlig bare bagateller……. bagateller som ikke teller.
