Som en del av Nunzios konkurranse om urmannen så postet jeg dette bidraget inne hos han. Kjekt å ha det på sin egen side også 
http://www.vgb.no/7996/perma/85479/ Vet ikke hvordan man lager link på navnet hans. Dere kan gå inn der å se den flotte illustrasjonen på urmannen til Nunzio. Samt lese alle de flotte bidragene
Hun nøt det…. Hun nøt stillheten som senket seg ned over trærne, sammen med solen. Hun hadde alltid elsket stillheten… så stille at hun kunne høre myggen summe over vannet, høre fisken som hoppet etter myggen, høre hver eneste åndedrag hun tok…. Stillheten…
Månene skinte utover det speilblanke vannet, det var så vakkert. Dette var hennes fristed, hytta i skogen, hytta ved det lille vannet. Hit hun brukte å dra sammen med foreldrene når hun var liten, hit hun brukte å dra med vennegjengen når hun kom i ungdomsperioden. Hit hvor mannen hennes aldri hadde likt å dra, fordi det var for øde, for mye mygg, for… for … stille.
De hadde vært så forskjellige, hun og mannen. Det var nok best at de hadde gått hver sin vei, det var en lettelse den dagen han fortalte at han hadde funnet en annen. Ingen sorg i det hele tatt, det føltes bare som en bør var løftet fra hennes skuldre. Hun var fri…. hun kunne puste igjen.
Det hadde blitt mange turer på hytta etter at han hadde flyttet ut. Ellers jobbet hun mye. Hun overså hintene til ungkaren på jobben, han som forsøkte å bryte ned hennes gjennomsiktige mur, gjennomsiktige, men veldig solide mur. Hun ville ikke ha en fremadstormende ung jypling som trodde han visste alt, som ikke tålte å bli møkkete på puseladdene sine. Som aldri hadde trædd en mark på en fiskekrok.
Nei, det hun ville ha fantes ikke lenger, det var en utdøende rase…. Urmannen, mannen som var Mann med stor M. Mannen med klubba i hånda, vill og kjærlig i blikket på èn gang. Han som tålte å få møkk på hendene, som ikke hadde noe imot at hun gikk usminket og i fritidsklær på hytta, gjerne med litt granbar i håret. Mannen med hår på brystet, han som ikke visste hva håregele var , mannen som så ut som ett spørsmålstegn når manikyr og pedikyr ble nevnt.
Åh som hun ønsket han fantes, mannen som bare brøt ned hennes sterke mur, som slang henne over skulderen og bar henne til skogs. Urmannen…
Hun padlet sakte over vannet, hun så at det var lys på hytta til Jansen, tro om de hadde solgt den slik de snakket om, eller om de fortsatt leide den ut når de ikke var der. Hun kjente plutselig ett dunk, kanoen hadde kjørt rett på noe drivved. Hun begynte å bli våt på bena, visste at kanoen skulle vært fikset på, noe hun hadde utsatt altfor lenge.
Hun padlet fortere, kjente hun begynte å bli litt nervøs for hun var ganske langt utpå vannet og kanoen hadde tatt inn en del vann nå, hun siktet seg inn på Jansen sin hytte, den var nærmest. Plutselig var hun under vann. Hun kjente kroppen ble tyngre idet klærne hennes sugde til seg væske. Fikk lirket av seg den ene skoen, den andre satt litt fast så hun kjente panikken komme, ahh endelig der var den andre av. Hun begynte å svømme inn mot land, det var fortsatt ett godt stykke igjen. Det ble litt tungt med klærne, hun tråkket i vannet samtidig som hun fiklet og lirket av seg jakken. Skulle hun forsøke å rope på hjelp? Dette begynte å bli litt tungt, hun begynte å bli litt sliten. Hun forsøkte seg på ett rop, “hjelp”. Ikke noe svar. Hun svømte fortsatt innover mot land, “hjelp”, ropte hun en gang til. Hun syntes hun hørte noe.
Plutselig kjente hun en skarp smerte i benet, akkurat som benet ikke ville bevege seg, en ubeskrivelig smerte, hun kjente hun fikk panikk, pusten gikk fort…. Ikke krampe i benet, ikke nå, det er jo så nærme land. Hun begynte å kave med armene “hjeeeeeeeeeeeelp”
Hun hører det plasker rett til høyre for henne, sterke hender griper henne og slenger henne opp på skulderen. På skulderen? Hvordan var det mulig? Hun løfter hodet og ser bakken gynge opp og ned under seg. Det hadde visst vært nærmere land enn hun skjønte. En dør åpnes, døren inn til Jansens hytte, varsomt blir hun lagt ned på sofaen. Det ser helt annerledes ut der nå. Det står ett par fiskestenger bortved døra. På bordet ligger det noen påbegynte fluer. Det lukter nytraktet kaffe. Hun snur på hodet og titter opp i ett par øyne som er så blå som himmelen en varm sommerdag, litt ville men kjærlige. Håret er lyst som om ett solskinn har bosatt seg der, det faller litt nedpå ett par sterke, muskuløse skuldre…. Bar overkropp…. Hun skjelver…. For hun vet hva hun ser på ………..hun ser på han……… Urmannen, den utdøende rasen…… kanskje den siste av sin art….. og hun er fortapt.
av 11 lesere
